Da får jeg starte med oppdateringer av hva jeg har gjort de siste 3 årene, og selvsagt vil jeg ikke ta med smitt og smule, men det som jeg synes er verdt å fortelle om. Dette er en historie som jeg synes endete veldig koselig:
Jeg fikk en telefon fra noen som skulle gifte seg. Brudekjoler er jo vanligvis ingen liten utgift, men denne unge damen hadde fått kjøpt en veldig flott kjole billig. Problemet var at den hadde stått på utstilling og var blitt en smule skitten, og renseriet trengte en viss tid for å kunne garantere at den ble ferdig i tide, men først måtte den syes inn litt, og tiden for det holdt på å renne ut fordi ingen ville ta oppdraget.
Jeg lovte ingenting annet enn å se på saken. Så kom de her da, mor og datter, med kjolen. som ganske riktig , som de hadde ment, ville sitte som et skudd hvis den bare ble tatt litt inn i ryggen.
Men der satt en glidelås, og det var perlebroderier nedover på begge sider omtrent helt inn til den glidelåsen. På grunn av de perlene hadde de fått nei alle andre steder de spurte. Hvorfor?
Var det om å gjøre å beholde hele perlebroderiet, eller kunne jeg rett og slett bare ta vekk det som ble i veien for innsyingen? Det var da jommen perler nok i massevis likevel.
Jo visst kunne jeg bare ta dem bort, sa bruden. Dermed var jo selve «problemet» ikke noe problem lenger, og jeg begynte å mistenke at alle avslagene helst var på grunn av at tidligere spurte enten ikke hadde tid eller rett og slett ikke ville ha jobben og hadde brukt perlene som unnskyldning.
Jeg gikk i gang, og lykken står den kjekke bi. perlene var sydd i en slik rekkefølge at jeg nesten ikke trengte å sy på en eneste perle igjen etter å ha fått vekk de som måtte bort. Ny glidelås av det «usynlige» slaget ble anskaffet og det ble faktisk en penere rygg. Litt fiksing av ikke helt bra fester for det fantastiske slepet ble prikken over i-en, og en glad og letter brud kunne levere kjolen til rens i tide for å rekke å få den tilbake til bryllupet.
Legg igjen en kommentar