SI-KA DESIGN med stoffer og garn til glede og nytte

Jeg må si jeg ble både glad og litt betenkt da hun ville bruke sin farmors brudekjole, som var 50 år gammel. Det skulle vise seg å bli en litt kronglete, men veldig personlig og fin «reise» for oss begge innen vi var ferdige. Minner dukket frem underveis, og vi var to om å merke savnet av hennes farmor og min storesøster underveis i prosjektet.

Særlig siden jeg vet at hun, om hun hadde vært som hun var engang, ville ha vært i fyr og flamme over dette og og elsket å få delta aktivt i det. Som det nå er har jeg vel mine tvil om hun i det hele tatt ville ha skjønt hva vi holdt på med. Hun ville i alle fall ikke kunne ha forklart oss hva hun syntes. Trist, men sånn har det nå vært så lenge som denne unge jenta har levd, og  håpet om en forandring har folengst svunnet hen.

Det vi imidlertid vet, er at hun, før hun ble syk, hadde planer om å sy om brudekjolen sin til dåpskjole til nettopp denne jenta som hun gledet seg vilt til skulle komme.

Først og fremst måtte vi finne ut hvilken stand kjolen var i, den måtte letes fram. Slik husket jeg den jo:

En blondekjole i veldig typistk tidlig 60-talls stil.

Joda, vi fant fram kjolen. Som ventet hadde den jo gulnet veldig, men alt bortsett fra hodesløret var helt. Kunne jeg få den hvit eller i alle sånn ca eggehvit igjen? Det var spennende timer mens den lå i badekaret i masse vann og vaskepulver og godgjorde seg, men resultatet ble ganske bra.

Men den vordende brud ønsket seg en fotsid kjole. Hvordan skulle jeg få det til. Det ble prøvd med alskens tilgjengelige ting fra stoffhyllene mine, men samme hva jeg prøvde så virket det lappete og påskjøtt. Her hadde jeg en alvorlig utfordring. Måtte vi skrinlegge hele prosjektet, eller bare bruke overdelen?

Så kom jeg plutselig til å tenke på kjolen til Kronprinsesse Mary av Danmark, og syntes å huske at der var noe greier nedover skjørtet. Hvordan var nå det igjen? Det hender jeg kjøper «sladreblader» når det har vært kongelige bryllup eller andre slike større begivenheter hvor de royale dukker opp i kreasjoner fra verdens ledende designere og tar vare på sidene med alle kjolene, i tilfelle jeg skulle trenge litt inspirasjon. Altså gikk jeg bare rett i skuffen hvor jeg har slikt noe, og studerte bildene av den kjolen nærmere. Takk til HKH Mary og ikke minst hennes designer for inspirajsjon.

Bilde hentet  fra http://bilde.kk.no/imgfly/600/0/styles/crop_16_9/public/images/as/93/4851693.jpg?itok=sC31tb5O

Kunne «noe sånt» være løsningen?  Blondeskjørtet var i 4 bredder, så jeg sprettet dem fra hverandre og begynte å prøve meg fram med dem og et påbegynt fotsidt chiffonskjørt.

Tjoooo, men jeg måtte jo sende disse bildene til hun som skulle ha det, og hun ble veldig begeistret for ideen.  I mellomtiden var overdelen blitt justert . Ermene var tatt av , den var sprettet opp, justert litt og sydd sammen igjen og vi hadde bestemt oss for å la foret stoppe rett over bysten. Akkurat det ble jo en liten utfordring med å få det pent påsydd uten at sting syntes på utsiden, men det gikk nå heldigvis ganske greit. De fire blondedelene til skjørtet, og toppen med, fikk en ekstra vask fordi jeg fant noen gule skjolder her og der hvor rynkene hadde vært, og dermed hvar hele kjolen etterhvert blitt tilnærmet helt hvit. Blondebreddene ble etterhvert klippet litt annerledes enn på disse bildene og de to på hver side ble laget litt kortere enn de foran og bak.  Legge opp sånn tynn silkechiffon skulle vise seg å ikke være veldig enkelt, [åler falt ut like fort som jeg satte dem i, så løsningen ble å sitte der nærmest på alle fire under prøving og tråkle  en merketråd i kontrastfarge rundt det hele, slik at  det satt der til jeg fikk klippet av det overflødige og forsiktig presset falden.

Så var det sløret, da. Det var innkjøpt ganske mange meter med bred kantblonde, slik at den ble satt rundt hele sløret unntatt toppen. Og nå begynte det å ligne noe.

Fredeles var det jo litt igjen, blant annet et underskjørt for å få skjørtet til å strutte litt mer, og en hel hær av knapper i ryggen. Da er det godt å ha en liten knappetrekkemaskin. Knappene ble laget av et lag bommullspoplin og et ytre lag av silkechiffon, og det var ikke det greieste å jobbe med, men det gikk det også, selv om det ble noen som ble vraket. Hele livet på kjolen ble foret med bommullspoplin som er veldig behagelig mot kroppen. Godt vi ikke valgte noe mer syntetisk, for den dagen bryllupet sto var det så varmt at det grenset til helsefarlig. Hun fikk også et lag bommulspoplin under underskjørtet av stiv tyll.

Det gikk også forbausende greit å falde  opp silkechiffongen. Jeg brukte en søm som vel er beregnet til å sy sammen to deler kant i kant, og fikk en fin bølgeeffekt.

Endelig var vi i mål . Det ble en kjole vel ingen hverken har hatt eller får akkurat maken til, og vi fikk mange fine stunder sammen underveis. Takk, Trine, for at du betrodde meg oppdraget, og jeg er vel heldig som får være «gammeltante» til disse to herlige kusinene.

Da har jeg fått sy dåpskjolen til Trine, sydd om storesøsters Nordlandsbunad til hennes konfirmasjon og senere justert den, og nå brudekjolen.

Brudebuketten er fra Blomst av Hansen, hvor innehaver er min sønn og  søskenbarn til Trines pappa

I disse dager, mens den aller første beltestakken jeg broderte og monterte er inne for utsying, passe det jo å si litt om en annen som jeg sydde i 2013.

Det er en beltestakk med et nokså vanlig mønster. Det har vært mye av dette mønstret i bare lilla, bare blått eller bare rødt. Jeg valgte, i samråd med konfirmanten, å sy den i lilla og burgunder, noe jeg ikke angrer på. Det ble mer liv og spill i fargene. Også beltet bel bestilt i farger tilsvarende broderiet. Det ble en stakk som det vel ikke er akkurat maken til, og nettopp det er jo det spennende med beltestakker, at de kan varieres. Broderier eller pyntebånd, begge deler er like brukbart.

Da får jeg starte med oppdateringer av hva jeg har gjort de siste 3 årene, og selvsagt vil jeg ikke ta med smitt og smule, men det som jeg synes er verdt å fortelle om. Dette er en historie som  jeg synes endete veldig koselig:

Jeg fikk en telefon fra noen som skulle gifte seg. Brudekjoler er jo vanligvis ingen liten utgift, men denne unge damen hadde fått kjøpt en veldig flott kjole billig. Problemet var at den hadde stått på utstilling og var blitt en smule skitten, og renseriet trengte en viss tid for å kunne garantere at den ble ferdig i tide, men først måtte den syes inn litt, og tiden for det holdt på å renne ut fordi ingen ville ta oppdraget.

Jeg lovte ingenting annet enn å se på saken. Så kom de her da, mor og datter, med kjolen. som ganske riktig , som de hadde ment, ville sitte som et skudd hvis den bare ble tatt litt inn i ryggen.

Men der satt en glidelås, og det var perlebroderier nedover på begge sider omtrent helt inn til den glidelåsen. På grunn av de perlene hadde de fått nei alle andre steder de spurte.  Hvorfor?

Var det om å gjøre å beholde hele perlebroderiet, eller kunne jeg rett og slett bare ta vekk det som ble i veien for innsyingen? Det var da jommen perler nok i massevis likevel.

Jo visst kunne jeg bare ta dem bort, sa bruden. Dermed var jo selve «problemet» ikke noe problem lenger, og jeg begynte å mistenke at alle avslagene helst var på grunn av at tidligere spurte enten ikke hadde tid eller rett og slett ikke ville ha jobben og hadde brukt perlene som unnskyldning.

Jeg gikk i gang, og lykken står den kjekke bi. perlene var sydd i en slik rekkefølge at jeg nesten ikke trengte å sy på en eneste perle igjen etter å ha fått vekk de som måtte bort. Ny glidelås av det «usynlige» slaget ble anskaffet og det ble faktisk en penere rygg. Litt fiksing av ikke helt bra fester for det fantastiske slepet ble prikken over i-en, og en glad og letter brud kunne levere kjolen til rens i tide for å rekke å få den tilbake til bryllupet.