I min familie har det vært minst like viktig å kune lage selv det man trenger som å kunne kjøpe det. Da jeg skulle komme til verden så var det nok mer tilgang på flinke hender enn på klingende mynt. Etter hva jeg har forstått, så var ikke min far helt fornøyd med materialene til denne babykurven, men det var altså det han hadde i etterkrigstidens store knapphet på veldig mange ting.
Til å begynne med var den nok helt tett i bunnen, noe som etterhvert ble til fuktskader, og mange år senere ble alle disse luftehullene laget, og enda mange år senere ble disse sikkerhetshullene for bånd innerst ved kantene som skal forhindre det skal være mulig at hele trekket kommer inn i kurven laget. Den har gått fra å være uten både bein, håndtak og trekk til å bli en riktig fin liten seng.
Det første trekket, som ble sydd i 1971 var av lyseblått blomstrete lille martine stoff, og det tror jeg endte opp som enten skjorter eller såkalt babysafe for viltre krabater som ellers kunne ha ramla ut av senga.
Så , tidlig på 2000 tallet, var det barnebarn i vente, og den ble funnet fram, pusset ned, reparert der det trengtes , sparklet opp og pusset og malt. Det sto han som lå i den i 1971 for. Vi erstattet noen gamle plasthåndtak som hadde sittet på endene og vært skjult av trekket , med fine messinghåndtak som ble satt på hver side og som kunne nås uten å famle innunder trekket.
Den vordende farmor fant fram korstingsalfabeter både med og uten snirklet blomstermønster, gikk til innkjøp av tellelin, kokeekte blonder og bommullslerret og satte i gang med å sy seg gjennom alle de i familien som vi hadde funnet ut hadde startet livet oppi denne balja, og det var faktisk noen stykker. Vi ble nå ikke så verst fornøyd med resultatet
Det er nå 16 år siden den sist var i bruk, men den er oppbevart tørt og trygt, og jeg håper at den blir spurt etter hvis det kommer oldebarn her.
